onsdag 2. juni 2010

Livet går faktisk videre....

Det er nesten ufattelig hvordan livet fortsetter sin vante gang selv når katastrofen rammer oss.
Vi karrer oss opp igjen, og prøver å finne måter å fortsette på som kan gi nye gleder og verdifulle øyeblikk. Når alt er på det mørkeste, kan vi etter hvert klare å finne glede i minner og levde dager. Det som var er plutselig blitt nært, og det er jammen rart hvordan hjernen har lagret ting som kan komme fram etter mange år og være god terapi i vonde dager.
Å miste en sønn er som å rive hjertet ut....... men det kan leges igjen. Vi er heldigvis sånn skapt at vi kan tåle både sorger og gleder. Men tiden må jobbe, og som menneske blir man vel merket for alltid etter en sånn opplevelse.



Det som blir viktig nå, er å la gleden slippe til igjen. Vi står foran en sommer, og selv om den fortsatt er kald her nord, vil vi nok etterhvert få flere muligheter til lunsj ute på trappa sånn som den dagen dette bildet ble tatt.
Tusen takk for alle gode tanker denne tiden, det har varmet.




20 kommentarer:

Hulda sa...

Føler med dere. Godt å se at dere til tross for dette kan nyte noen fine sommerdager.

Janne i Fagerlia sa...

Så godt å høre fra deg igjen, og at du tross alt er ved godt mot. Skjønner godt at det fortsatt er tunge dager, men det er et bra tegn at du "speider framover". Håper du fortsatt dukker opp her inne.

Anita sa...

Hei

Har fulgt bloggen din en stund, men kjenner deg ikke. Ville bare si at jeg allikevel har tenkt mye på deg og synes det var hyggelig å se at det var livstegn fra deg igjen.

Håper du kan finne glede i litt håndarbeid igjen, selv om jeg tror man aldri kan komme over tapet av en sønn. Det er vel mer at man må lære seg å leve med det.

Ønsker deg en fin sommer.

Stubbetufsa sa...

Kjære deg!
Dette har gått forbi meg, men nå da jeg skulle ta en skikkelig bloggrunde, leser jeg om det som har skjedd hos dere.
Det verste er at det kan ha skjedd med hvem som helst av oss. Jeg vet at jeg har vært i faresonen, og det er derfor med kjent redsel jeg tenker på hva du har opplevd.
Alle tanker som farer gjennom hodet. En sønn. Hvorfor?
Men du høres ut til å ha kommet gjennom den første sorgen, forhåpentligvis ikke alene.
Godt at du har begynt å tenke på gode minner.
Jeg ønsker deg alt godt i tiden framover. Klem!

Fjordheim sa...

Dette var vondt å lese.
Har ikke fått med meg det forrige innlegget ditt før nå. Vi var borte noen dager på den tiden du la inn det, og da er det ikke alltid en får med seg alle innleggene som er blitt lagt inn mens en var borte.
Det må være det værste en kan oppleve tror jeg. Å miste et barn. Vondt når noen ikke ser meningen med å leve lenger.
Håper du og dine får den hjelp dere trenger.
Ønsker deg alt godt :)
Klem fra meg :)

Ellens hobby sa...

Har fulgt med bloggen din,men en stund siden jeg har vært innom. Det vart et lite sjokk da jeg leste om hva som har skjedd...Som jeg føler med dere. Dette kan ramme oss alle! Synest det var flott at du kom innom bloggen din igjen og håper at du ikke stopper opp i denne tunge tiden. Savnet må være stort men kansje kan du få litt solstråler på livet ditt nå når det blir sommer....Å sørge må man få lov til...gråte akkurat når en vil og ikke minst få lov å prate om det når en har behov. Kjenner deg ikke men en stor klem fra meg.

Nunne sa...

Har kikka etter deg!
Bloggen min ligger brakk, men skal gjøre et stunt i helga, håper jeg..
Iallefall glad du er på beina og på jobb. Som du sier, alt som var kommer nok nært og blir tatt fram som gode dyre minner, med gullkant rundt!
Du er flink, du Lovise! Sommeren vil nok ikke bli som planlagt, men når sola får varma oss litt, hjelper det...
Ønsker deg ei fredelig tid framover! Godt å se deg, skal du vite! Klem, Nunne

Anita sa...

Godt at du titter innom! Tenker på deg titt og ofte og har tittet innom her for å se om du var på vei tilbake! Dere er flinke som klarer å finne tilbake til hverdagen! Ta fortsatt masse vare på hverandre!! Varme klemmer fra Anita, som akkurat kom inn døra etter kveldsvakt!

Timotei sa...

Så godt å høre fra deg igjen!
Så bra at dere midt i sorgen og savnet klarer å finne litt glede igjen!

Du spurte meg om mønster til de dukkejakkene jeg har strikket. Mønsteret er fra et Sandnesgarn-hefte. "Dukke 0909". Det er egentlig en slags vest. Kjempeartig å strikke og minimalt med montering etterpå :-)

Med Hjertet sa...

Så godt at du kan slippe gleden til igjen. Det er sterk lesning dette. Jeg fant bloggen din i dag og ble veldig grepet. Det er sant som en av de andre skriver, det kan skje med hvem som helst. Og det er vel en foreldes største mareritt og skrekk. Du viser en god vei når du er åpen omkring dette.
God klem til deg fra meg.

Muffin sa...

Dokker e så flink, du og han Bjørn! Hils og si at jeg allerede har hatt glede av den fine kniven min mann kjøpte til meg på messa, ingen lager så gode kniver som han Bjørn! Du e no god du også, ønsker deg en varm uke!

salige lavendel sa...

Jeg leste innlegget under her...så utrolig trist å lese!! Må bare ønske deg/dere lykke til med sorgprosessen og håper dere har mange gode venner og støtte dere til i en vond tid. Lykke til videre i dagene og ukene som kommer!

Anonym sa...

Ellen, du er unik - og flink som klarer å være så åpen om noe så vanskelig! Og du formulerer tankene dine så utrolig godt! Det ble noen tårer da jeg leste innlegget ditt nå! Men det var så godt å se at du var innom igjen - og at du deler dine kloke tanker! Tenker på dere!Klem fra Sissel

hvorfor ikke... sa...

Kjære, kjære deg Louise!

Du har sannelig møtt det aller, aller verste som kan hende en mor. Jeg kjenner tårene presse på, enda jeg ikke kjenner dere, frysninger iler gjennom kroppen. Posten under er kort, men rommer så mye. Jeg har ikke ord...
Men ønsker deg av hele mitt hjerte at solen må varme deg, at de rundt deg må få visdom til å være nær...En indre sol som kan varme deg både natt og dag, i sol og uvær er det du trenger...
...og så ser jeg at du har evnen til å leve i øyeblikka...jeg tror det er eneste måten å overleve på...

STOR KLEM til deg, jeg stikker snart innom igjen for å se til deg:) Klem Torunn

Anonym sa...

Måtte kopiere det du hadde skrevet og maile over til venninna mi som mista sin datter på 25 helt brått og uventa 26. april.
Kanskje hun kan finne en trøst og oppmuntring i det du skrev....
Det er helt ufattelig når sånn skjer, men som du sier - man lærer seg å leve med det, og minnene vil alltid være der.
Det vil være opp og ned dager lenge, men vi mennesker klarer det utroligste.
En varm klem til deg

mreteveian sa...

Kondolerer og syns du er sterk som deler med bloggerverden. Tankene mine går til deg og dine.

Min Quilte krok sa...

Varme klemmer til dere:-)
Hyggelig å høre fra deg, du er savnet:-))

Anonym sa...

Varm klem til deg, håper vi får til en tur Brit, du og jeg i sommer.
Ellinor

AnKa sa...

Kjære deg, så ufattelig trist å lese det du har opplevd. Jeg har bestandig sagt at det er ikke mening at vi forledre skal overleve barna våre.
Men det virker som du er en sterk person. Og vi alle vet at livet går ubønnhørlig videre. Og det er fint at du kan kjenne litt på gleden. Minnene kan ingen ta fra oss.
Håper og ønsker deg alt godt. Glede og sorg, hånd i hånd.
En liten trøsteklem fra AnKa, selv om jeg ikke kjenner deg!

mormonsen sa...

Så godt å lese ditt siste innlegg, det rørte meg, og imponerte meg.
Jeg håper at sommeren har har vært så bra som mulig for deg, og ønsker deg alt godt.