tirsdag 14. oktober 2008

I KVELD......................





Roen senker seg over kropp og sjel. Det er kveld og jeg tar meg igjen etter en travel kveldsvakt i går og en dagvakt i dag. Mange tanker og opplevelser skal bearbeides, og det synker først inn når man er hjemme i sine egne trygge omgivelser.



Når man ikke er hjemme fra jobb før klokka er over 23 om kvelden og skal på igjen neste morra, er det mange ganger at vaktene føles som om de har gått i ett, og man kommer ikke til seg selv før neste kveld igjen. Det er sånn jeg har det i dag...





Det er da det er ekstra godt å trekke seg tilbake for seg selv og tenke seg om. Hvordan klarte jeg oppgavene mine disse dagene? Var jeg i stand til å gi støtte og omsorg da vi sto der sammen for å hjelpe en på vei ut av dette livet? Klarte jeg å gi de pårørende den trøst og trygghet de trengte i denne situasjonen?




Klarte vi å la denne stunden bli verdig for den som dro ?




Verdighet,- et ord vi bruker ofte i omsorgsarbeid. I møtet med de gamle og døende menneskene og deres nærmeste. Det er ikke alltid like lett å få det til, men heldigvis har vi det som et mål innerst inne i oss selv. Vi gjør så godt vi kan, med de midler vi har.
Vi tenner et lys, vi holder hender.... Vi er mennesker som blir involvert og gir av oss selv.



Mange tanker tar jeg med i badet i kveld. Dagen i dag har gitt tanker om familieforhold, om menneskers ulikhet, om sårbarhet.



Vi har hverandre til låns, og vi er ansvarlige for hva vi gjør med hverandre den tiden vi har. En dag er det over og for sent å rette opp feil.




Men livet er også kjærlighet og livsglede. Det ser vi hver eneste dag om vi ser oss litt rundt. Glede over kollegaer, over de gamle som blir glade i oss, og gjerne flørter selv om de er nesten hundre år.




Jeg er glad for at jeg jobber med mennesker selv om det noen ganger krever mer enn det jeg EGENTLIG har lyst til å gi. Selv om det krever at jeg må hente fram tålmodighet og styrke som jeg ikke alltid har..



Men best av alt, jeg har et hjem å komme til etter jobb. Et hjem jeg er glad i og nyter å være i. Trygt og godt.



Et sted å hente nye krefter og ny energi,- et sted for nytelse og ro.
Hjem, kjære hjem!

Livet er det beste vi har.



























16 kommentarer:

Tove sa...

Åhhh, så vakkert... Heldige dei som har dine hender å halde i når livet syng på det siste. Håper kvelden din vart god...

Som Mine Dager Er, sa...

Kjære Lovise, så vakkert og ettertenksomt skrevet.

Du gir oss et innblikk i hva du må forholde deg til på jobben din. Jeg må si jeg er ydmyk over det du gjør og må takle, for sannelig om jeg vet hvordan jeg ville reagert hvis jeg måtte gjøre jobben din. Men man lærer vel til å viss grad å takle det, vil jeg tro. Men at tankene må bearbeides og fordøyes når man kommer hjem, sier seg selv. Man er da et menneske opp i alt dette, med følelser og empati.

Godt du har dette flotte badet å kunne trekke deg tilbake til og ta deg et aldri så lite spa. Lade opp batteriene igjen og være rustet for nye utfordringer på jobb!

Fine bilder og en godt skrevet tekst, et flott innlegg.

God klem til deg! Hilsen Marit

LISBETH---<-@ sa...

Så nydelig skrevet kjære du. Jammen godt du har evne til å koble ut når du komme hjem, ingen hjelper andre ved å slite seg selv ut. Man må jo samle all den gode energien man er i stand til når man har ditt yrke, kan ikke være lett....
Jeg er så glad for at slike som deg finnes.

Nydelige bilder fra et vakkert og stemningsfullt bad.
Varme klemmer

Anita sa...

Så kloke ord!! Vi er jo igrunnen veldig heldige som får jobbe i det yrket vi har! Gir iallefall meg ett reflektert syn på hverdagen!! Jeg jobber med demente, og sysn også det gir såååå mye, krever masse også, beboernes oppførsel (ro/trivsel) speiler veldig ofte arbeidsflokkens signaler både verbalt og nonverbalt! Hjelper ikke å komme med masse prosedyrer og fagprat når det er ro og trygghet de trenger! Kos deg i hverdagen, nå skal jeg straks trene også skal jeg rulse en tur i byen!! Klemmer fra ANita

Anette sa...

Viktige tanker du deler med oss! Høres ut som du gjør en flott jobb og du har jo en av de viktigste jobbene i samfunnet vårt! Stå på!

Nunne sa...

Kjære Lovise....
Du skriver så jeg må si det
pipler en tåre i øyekroken.
Så sant, så sant!
Å reflektere over livet,
over ulikheter og over tap
av sine kjære, er nødvendig.
I ditt yrke er det jo en av
realitetene i hverdagen...
Men tenk så godt å få bo blant sånne engler som dere, som HAR et
sterkt syn på verdi og respekt
for den enkelte.. Dere er så
flinke, og jeg bøyer meg i stor
respekt for oppgaven med de gamle.
Lovise, hvil deg i badet,
smør deg med en god krem og
la følelsen av å bety noe for andre, GLEDE OG OPPMUNTRE deg
til å stå på videre! Stolt av deg!
Klem fra Nunne.

Muffin sa...

Hvis jeg blir syk og innlagt på sykehjem villle jeg gjerne bli pleid av en slik som deg.

Elzie sa...

Håller fullkomligt med dig. Jobbar själv med samma sorts arbete och det gäller att vara professionell var dag. Något som kan vara nog så svårt emellanåt. Det är inte alla människor man kommer överens med eller alla man tycker om, men man måste ändå ge dom samma omvårdnad som andra man tycker mer om. En svår balansgång många gånger. Många tankar som rullar runt i huvudet på en när man arbetat.
Hoppas du har en rofylld kväll ikväll.
Kram Elzie

Mia sa...

Hej!!
Det du skriver är så sant,men en ting som många säger, det ska vi gøra som pensionär, man vet inte vad morgondagen bringar, där før önskar jag att alla ska LEVA varje dag..
Man ska sätta pris på å vakna en ny dag, och va glad om man kan gå till jobb det är inte alla som har den møjligheten, fast jobben av och till är pyton, det är oftast sån.....
På den avd.(Ullevål)jag får behandling på är det många "änglar"
Precis som det du berättar nu Lovise....fast jag inte är så "gammal", har själv jobbat innom vården i Sverige innan jag flyttade till Norge....många år sen, så det å lägga från sig jobben när man kommer hem är viktigt....så kryp om i ditt underbara bad.... och njut livet....
Mia

Anne-Berit sa...

Vakkert og tankevekkende innlegg.Har mange ganger tenkt på hva det egentlig kreves å være i en arbeidssituasjon som din.Begge mine foreldre bodde på sykehjem den siste tiden de levde,min mor i nesten ti år,og jeg var der ofte og så hva som krevdes av de ansatte.Tålmodigheten de måtte vise,sliten og trøtt som de var med altfor lite folk på jobb grunnet alle nedskjæringene.Tenkte ofte på om de hadde noe igjen når de kom heim til sine egne,og hadde hus og heim og familie som skulle ha sitt.Har de noen å snakke med,får de noen gang ladet batteriene skikkelig.
Håper du får ladet opp når du er heime,og tar dine bad på ditt nydelige bad.Jobben du og dine kolleger gjør er uvurderlig,både for pasientene og deres pårørende.Glem aldri det,det blir satt pris på,om dere ikke alltid føler det sånn.Ha en fin kveld!

tintin sa...

Så pent skrevet, og så fine bilder du har et koselig hjem å komme hjem til etter endt vakt.

A-mora sa...

Det er som jeg har skrevet det her. Det er sånn jeg tenker jeg også.
Ha ei fin helg

9na sa...

Her er det to ting. For det første; Nydelig skrevet og jeg har tenkt liknende tanker mange ganger. Det er dette som på den ene siden sliter oss ut, men som på den andre siden også gjør livet litt mer krydret og meningsfyllt. For det andre; Hva slags bade-ballsal er det du har da jente...? Vakkert!

Lene sa...

Hei, kjære søster Ellen :)

For et nydelig innlegg til ettertanke hos deg. Ååååå, jeg er så glad jeg har valgt lignende baner. Den å jobbe med mennesker på den måten er veldig verdifult. Igrunnen det å jobbe med mennesker både fra fødsel og til grav. Den ene praksisperioden min i dette skoleåret skal være på sykehjem - men jeg har lekt litt med tanken på å jobbe ved hospits for døende. Det eneste er at da må jeg eventuelt helt inn til Oslo i rusjtrafikken hver morgen, og jeg vet ikke om jeg har så lyst itl det.

Ellers så er det nå jeg som står på flyttefot til deg. For det badet ditt..!!! Såååå deilig!! Ja, du vet jo hvordan vårt ser ut - her er det ingen endring på det området. Jeg løper opp og ned to etasjer for å komme på do, eller ta meg en dusj i et lite knøtt av et rom ;) Men fin trim i trappene, da ;)

Apropos trim og mitt pågående slankeoppllegg..... Dårlig gjort med kakestykket nedenunder her! Mmmmumse nam, så godt det så ut! JEg har ikke vært like flink i det siste. Jo, jeg spoiser sundt - men har hatt lite tid til trening i det siste. Likevel - en kilo til - og nå fire til sammen. Alle monner drar.

Kooooselig å titte innom igjen. Du har kanskje arbeidshelg, du? Eller koser deg på hytta med jegeren? Godt at dere vet å nyte livet, Lovise. Tror kanskje man vet å verdsette det ekstra, når man jobber med døden så nær innpå.

Gooood klem, kjære venn :)

Mita`s hjørne sa...

Heisann...
Du beskriver hverdagen godt her... og det er jo slik den er, en bør jo gjøre tingene slik at det blir verdig for den som drar - og samtidig gi de pårørende et godt minne...
Dette blir jo aldri rutine, det er jo en del av hverdagen, men ikke for de som berøres av å måtte gi slipp på en elsket person... samtidig er jo vi også som jobber med de - blitt glad i disse personene - og de tankene/følelsene sitter jo der, da er det godt å komme hjem og finne roen - må si du har et fantastisk bad...
De små sokkene var jo bare så søte, så nusselige på små føtter... må vel se til å få strikka noen sokker til barnebarna...

Ha ei koselig helg...

Anonym sa...

Akkurat dette var godt å høre for meg i disse dager.Takk skal du ha!
Jeg vet at det finnes mange som du i omsorgsyrkene heldigvis.
Også så godt å høre at du har vett til å ta vare på deg selv midt oppi dette krevende yrket.
Ellinor på Tonnes